Mitt gale Liv

Operasjonsdagen er kommet!

Skrevet av Renate Olsen i Fotobilder, tags: Fotobilder, Operasjon, Reise

Klokken er blitt 07.00 på mårran torsdag 9.juli 2009, og det er tid for de siste forberedelsene før operasjonen. Det er tid for å få på seg noen støttestrømper, som går opp til lårene. “Heeey, tror du det er noen som vil gå på byen med meg nå? ” kommer det fra pasienten selv. Det er godt å høre at humoren fortsatt er intakt, for det er slik vi kjenner henne! Legen kom og tegnet opp hvor de skal skjære selve operasjonssåret! Etter samarbeid med pasientens ønske om hvor hun vil ha såret i ettertid. Og til slutt gjenstår det siste forberedende tiltaket, litt medisiner. Og du verden for noen skikkelig killer svære sprøyter hun har fått til tider…

Da var klokka blitt 09.20, russisk tid. Og sykepleierne kommer med operasjonstransporten. Vennninna mi begynner å bli ganske sløv av medisinene hun har fått, så hun er ganske apatisk når de kommer. Hun kler av seg og legger seg på den andre senga uten noe nervøsitet i det hele tatt, som er synlig hvert fall. Jeg får tatt et bilde akkurat idé de kjører henne ut av rommet, og får sagt at jeg ser henne etterpå og ønsker henne lykke til. Hun nikker og ser apatisk på meg med slørete øyne av medisinene.Mens hun er til operasjon, kjenner jeg på min egene følelser gjennom dette så langt. Det er vondt å sitte å vente uten å vite hva som skjer med henne. Jeg bruker timene til å fordype meg i ei bok på sykehussengen, og snakke med kjæresten min hjemme i Norge. Enda godt at han kunne hjelpe meg fra Norge til å få et passord slik at jeg kunne få internett på sykehuset.

Kl.14.30, lokal tid, møter jeg legen i gangen. Jeg spør ham åssen det går med henne. Han sier at “det er en vanskelig og komplisert operasjon sånn generelt sett. Men etter forholdene gikk det bra, og hun hviler nå på intensivavdelingen.” På spørsmålet om når jeg kan se henne, sier han bare om noen timer. Ingenting om hvor denne intensivavdelingen befinner seg, da alle skiltene på hele sykehuset står på russisk. Ca kl.16.30-17, kommer det inn en sykepleier som skal si at hun er kommet på vakt. Jeg spør om når jeg kan se min venninne. Hun må hente en annen sykepleier som kan litt mer engelsk. Og hun sier at jeg kan se henne i 4.etasje. Så da kler jeg på meg i en fei, og farter ned en etasje.
Men hun er ved godt mot, og humoren hennes er fortsatt intakt. Hun løfter tomlene sine, og sier med svaaak stemme: “Nå ska æ bli tynnj, Renate!” Jeg må smile litt gjennom mitt tunge hjertet og tette stemme der jeg står og svelger tungt…
Da det er sterke kontraster mellom Norge og Russland, så måtte jeg jo forsiktig ta noen bilder av sykehusrommet hennes. Først, bordet der de administrerer medisiner…..
Da det er sterke kontraster mellom Norge og Russland, så måtte jeg jo forsiktig ta noen bilder av sykehusrommet hennes. Først, bordet der de administrerer medisiner…..
Også ser jeg opp på veggen over henne mens jeg holder henne i hånden som hun søker etter for å vite at jeg er der. Og der ser jeg jaggu et norsk oksygenskilt! Så kult, tenkte jeg og måtte jo ta bilde av det!

Dagen etter kommer jeg ned til henne etter frokost pluss en liten kvil. Det tar på å være ledsager også, med mye følelser, lite søvn og kookvarme netter. Hun spør hvor mye klokka er. Da jeg svarer at den er 11, kommer det fra henne at hun har jo venta på meg siden klokka 5 om mårran, siden hun ikke har noe tidsperspektiv….. Hjertet mitt synker og jeg får dårlig samvittighet og syns så synd på henne…. Jeg setter meg ved hennes side, og hun søker etter hånden min da hun sovner igjen av medisinene hun får. Det er tydelig trygt å kjenne en trygg og kjent hånd å holde i.

****

Senere på dagen, kommer legen inn og sier at hun må være aktiv. Hun sier at hun prøver. Men vi som kjenner henne, vet at hun er sta, og hun så veldig gjerne vil. Og så fort legen er gått ut, ringer ho i klokka og sier at hun vil prøve å sitte oppe. De hjelper henne opp, og hun klarer å gå ut til toalettet i gangen. En skikkelig seier for hennes videre “recovery”.
Og da hun er oppe og går, sender jeg melding til mannen hennes om at hun er oppe og går for første gang etter operasjonen, noe han var glad for å høre!